Zitta Slow y caliente- Coroico trææg og varm by

Coroico er Pablos hjemby og vi kom oss velberget dit i Abdels (Pablos bror) 4-hjuls drevne Jeep. Til tross for at det er vinter, er Coroico varm og hyggelig, og ikke minst rolig og behagelig.

Høydesyka forsvant etter at vi hadde kommet oss under 4000 m høyde - heldigvis. Det var bare foten som ikke var bra, men etter et besøk på sykehuset i Coroico var det i gang med 3. pencillinkur + andre medisiner. Jeg ble bedre i løpet av et par dager og etter en ny visitt til sykehuset, erklærte kirurgen at hun trodde det gikk bra og at jeg slapp å åpne operasjonssåret igjen. Infeksjonen i såret var borte, så nå er det bare å fullføre antibiotikakuren og håpe på å gå vanlig igjen...

Heldigvis er veien lagt om til Coroico og den er asfaltert og to-veis nesten hele veien. Bare den siste delen av veien er ganske elendig.

I Coroico bodde vi i leiligheten og huset til Mery (Pablos søster). Der har vi blitt tatt godt hånd om av Andrea, Pablos stemor og Merys mor. Hun er sterk som en okse og sprang opp og ned alle trappene fra sin butikk i 1. etasje til 5. etasje hvor vi bodde, til tross for at hun er over 70 år.

Andrea ville ha med oss til gården ute på landet som hun og Pablos pappa bodde i og da fikk vi lov til å gå på "mandarinslang", ikke epleslang siden det ikke finnes epler. Ute på gården var det også andre frukter, jordbær og noen få kokaplanter som alle gårdsbrukere har her. Det er jo som Andrea sier, "det er ikke vi som har skapt kokainen som kan lages av planten, men Nord-Amerikanerne..."

Coroico har nå blitt en mye større by hvor mye er under ombygging, men flere hus er nyere og høyere enn sist jeg var her. Byen har også strukket seg lengre ut, og det er mange turister her, fortsatt fra hele verden. Byen har et naturlig rolig og behagelig tempo, mange indianske selgere som er veldig hyggelige. Folk hilser og er vennlige, og Pablo klemmer på mange bekjente. Klimaet er rundt 15-22 grader, så det er helt ok for oss nordboere. De fra Coroico synes det er kaldt, mens vi synes det minner mer om sommer. Vi har vært på tur på landet og badet i elver, selv om det er lite vannfall nå siden det ikke er regntid. Ikke jeg da, jeg får sitte mest i bilen og se på pga av foten..

Coroico byr på alt og vi kjørte også den gamle veien til gården til Pablos pappa et lite stykke. Den var akkurat så bratt og farlig som jeg husket, men det er ikke like mye trafikk nå siden det er mest syklende turister som bruker den. Siden Pablo straks skal feire bursdagen sin, drar vi tilbake til La Paz nå i helga og kommer tilbake til Coroico i neste uke. Om foten er ok, drar vi til Titicacasjøen i neste uke. Ciao!

P.S: jeg er tilbake i La Paz og er ikke særlig påvirket av høydesyken denne gangen, bare noe hodepine.