Caranavi – tropisk sone og vinter!

Vi kjørte taxi 2,5 time på svært dårlige vei for å komme til Caranavi. Ingen autovern, og flere hundre meter rett ned utenfor svært smal vei. De kjører store lastebiler og busser på denne veien og veien er venstrekjørt. Jeg fatter ikke helt at det går bra, men det gjorde det. Til tross for at taxi sjåføren kjørte som en gris! Noen plasser var veien så smal at det var umulig å passere. Da rygget sjåføren noen meter til nærmeste møteplass. Det lykkes store lastebiler og busser å passere men noen centimeters margin.

Vi fikk også se plassen hvor Pablos mamma døde når lastebilen hun satt på med, reiste ut av veien for mange år siden. Veien er ikke mye bedre den dag i dag, noen plasser. Dessuten er det grusvei og siden det er vinter, er det kjempetørt og dermed virvler det mye sand og grus på veiene, som gjør det vanskelig å se.

Vi kom vel fram til Caranavi og merket at det var varmere der. Vi fant et bra hotell som hadde svømmebasseng. Så for første gang siden vi kom, har vi fått badet.

Caranavi var en helt annerledes by enn det vi har sett hittil. Den ligger ”bare” ca 600 moh, og det bor en hel del folk der. Allikevel virker byen litt uoversiktig og rotete. Det er mye handel og mange mennesker overalt. Pablo bodde her et år eller to før han begynte på skolen og han husker det som en liten by. Nå har byen vokst og blitt et handelssenter, samt et senter for foredling av jordbruksvarer. Her dyrkes både kaffe, kakao, ris og mais.

Vi har hatt det varmt og fint de 2 dager vi har vært her. Har også sett papegøyer og planter og trær som minner om jungel og regnskog. Carmen hadde fått muskito bitt når vi klatret på fjellturen i Coroico, og hovnet opp og reagerte allergisk. Vi fikk heldigvis tak i en krem som virket anti allegisk, så det gikk å sove. Det har vært godt å kjenne riktig sommertemperatur i Caranavi. Her er det vinter, men det har allikevel vært rundt 30 grader mens vi har vært her. Om sommeren kan det være over 40 grader her, men det frister ikke.

Vi tar taxi tilbake til Coroico dagen etter vi kom til Caranavi. Denne gang kjørte med en litt bedre sjåfør. Vi kom fram til Coroico på ettermiddagen. På kvelden inviterte Andrea oss med til den lokale bakeren for å bake sukkerbrød. Der fikk vi være med å lage kake på gammelmåten. En stor trevisp som ble dratt rundt i en balje full av 32 egg, 1 kg mel og masse sukker. Deretter stekte de kake i en gammeldags ovn som ble varmet opp av ved. Det var natt og mørkt og Kasper og Carmen så lynnedslag på den mørke himmelen. Vi rakk akkurat tilbake til Andrea og begynte å spise sukkerkaken, da det begynte å regne. For første gang siden vi kom til Bolivia, regner det!