AFS vertskap

Dette innlegg handler om å bli vertskapsfamilie i AFS. Nå har vi tatt imot vårt nye familiemedlem for året. Giovanna fra Sardina. Hun skal forhåpentligvis bo hos oss et helt år hvis alt går bra og gå på videregående skole.

Å få et nytt familiemedlem inn i huset er uvanlig opplevelse. For det første er det mye språkforvirring og morsomme episoder som dukker opp som følge av at man rett og slett ikke forstår hverandres språk. Vi har nå "dekorert" vårt hjem med gule post-it lapper. De henger litt rundt omkring med norske ord på hva saker og ting heter, så som "kjøleskap", "speil", "vegg" osv. Vårt nye familiemedlem er en ivrig og søt italiensk jente. Hun gyver løs på å lære seg både norsk og engelsk, og alt annet hun skal lære. Om kveldene ramler hun ned i sofaen og ser dødsliten ut! Pablo og hun har lettere for å forstå hverandre enn vi andre. Det går mao. på engelsk, svensk/norsk, spansk og italiensk hjemme. Nå er samtalene mellom oss i familien også preget av full språkforvirring, og det bekymrer meg litt med tanke på at Giovanna skal lære seg norsk. Men det kommer vel etterhvert uansett, og nå er det kanskje viktigere å forstå hverandre, enn å snakke korrekt. Vi andre i familien har plutselig begynt å snakke et språk som er veldig forenklende og litt overtydelig. Det oppleves litt barnslig, men også morsomt!

I tillegg springer vi plutselig rundt på en helt annen måte på morgenen. Med en person til som trenger tid på den lille flata vi har til bad, blir vi litt forstyrra alle sammen. Morgenrytmen må endres, og i dag var vi enige om at vi hadde blitt flinkere til å 'være en familie'. Så det å være AFS familie fører også med seg at man blir enda mer familie enn man var før. I tillegg må vi endre rytmer, si ifra hvor vi går og når vi kommer tilbake. Sånne beskjeder kan iblant bli mangelvare hjemme hos oss. Det er derfor positivt at vi nå må endre 'dårlige vaner'.

De eneste som tar det helt med ro og gjør som de alltid har gjort er kattene. De bryr seg lite om alt, og tar det hele med ro og gjør som vanlig.

Det er mange tiår siden jeg var ung og AFS student i "Junaiten" (USA), men merkelig nok kommer en del av mine opplevelser tilbake. Blandingen av forvirring, nysgjerrighet, oppgitthet og slitenhet over alt det nye og alt du må forholde deg til som du ikke hadde tenkt på før du dro.

Det er første gang vi er vertsfamilie og vi lurer alle på om det går bra. Dessuten har vi fått noen kommentarer fra folk omkring oss. "Dæ du, tør dere det" ...eller "har du tid til slikt" osv. Det er nesten som tida når man ventet barn og alle historier man hører i forkant av en fødsel. Vi vet ikke om det vil gå bra, men satser på å leve så vanlig vi kan og ta de utfordringer som kommer når de kommer. Nå etter kun en uke, har det vært bare en berikelse. Litt krevende iblant, litt morsomt iblant og ikke minst svært intressant å lære en nytt menneske å kjenne og lære mye om Sardina og Italia, samt se oss selv med nye øyne.

Det er alt for nå, folkens!