Zitta Slow y caliente- Coroico trææg og varm by

Coroico er Pablos hjemby og vi kom oss velberget dit i Abdels (Pablos bror) 4-hjuls drevne Jeep. Til tross for at det er vinter, er Coroico varm og hyggelig, og ikke minst rolig og behagelig.

Høydesyka forsvant etter at vi hadde kommet oss under 4000 m høyde - heldigvis. Det var bare foten som ikke var bra, men etter et besøk på sykehuset i Coroico var det i gang med 3. pencillinkur + andre medisiner. Jeg ble bedre i løpet av et par dager og etter en ny visitt til sykehuset, erklærte kirurgen at hun trodde det gikk bra og at jeg slapp å åpne operasjonssåret igjen. Infeksjonen i såret var borte, så nå er det bare å fullføre antibiotikakuren og håpe på å gå vanlig igjen...

Heldigvis er veien lagt om til Coroico og den er asfaltert og to-veis nesten hele veien. Bare den siste delen av veien er ganske elendig.

I Coroico bodde vi i leiligheten og huset til Mery (Pablos søster). Der har vi blitt tatt godt hånd om av Andrea, Pablos stemor og Merys mor. Hun er sterk som en okse og sprang opp og ned alle trappene fra sin butikk i 1. etasje til 5. etasje hvor vi bodde, til tross for at hun er over 70 år.

Andrea ville ha med oss til gården ute på landet som hun og Pablos pappa bodde i og da fikk vi lov til å gå på "mandarinslang", ikke epleslang siden det ikke finnes epler. Ute på gården var det også andre frukter, jordbær og noen få kokaplanter som alle gårdsbrukere har her. Det er jo som Andrea sier, "det er ikke vi som har skapt kokainen som kan lages av planten, men Nord-Amerikanerne..."

Coroico har nå blitt en mye større by hvor mye er under ombygging, men flere hus er nyere og høyere enn sist jeg var her. Byen har også strukket seg lengre ut, og det er mange turister her, fortsatt fra hele verden. Byen har et naturlig rolig og behagelig tempo, mange indianske selgere som er veldig hyggelige. Folk hilser og er vennlige, og Pablo klemmer på mange bekjente. Klimaet er rundt 15-22 grader, så det er helt ok for oss nordboere. De fra Coroico synes det er kaldt, mens vi synes det minner mer om sommer. Vi har vært på tur på landet og badet i elver, selv om det er lite vannfall nå siden det ikke er regntid. Ikke jeg da, jeg får sitte mest i bilen og se på pga av foten..

Coroico byr på alt og vi kjørte også den gamle veien til gården til Pablos pappa et lite stykke. Den var akkurat så bratt og farlig som jeg husket, men det er ikke like mye trafikk nå siden det er mest syklende turister som bruker den. Siden Pablo straks skal feire bursdagen sin, drar vi tilbake til La Paz nå i helga og kommer tilbake til Coroico i neste uke. Om foten er ok, drar vi til Titicacasjøen i neste uke. Ciao!

P.S: jeg er tilbake i La Paz og er ikke særlig påvirket av høydesyken denne gangen, bare noe hodepine.

St Hans feiring i La Paz/La Fiesta de San Juan

Nå er det noen dager siden sist.. har vært dårlig med høydesyke og ikke orket å finne fram til en plass med internett. Men her kommer litt mer info.

Først om St Hans feiringa i Bolivia. Jeg ble dårligere og dårligere utover med høydesyke, til tross for medisin og coca te, så jeg lå til sengs hele st hans feiringa. Men de andre var ok og med på festen. St Juan som det heter her, er den lengste, kaldeste og mørkeste dagen/natta i året i La Paz, hvilket er akkurat motsatt av hva vi er vant til. Men noe er det samme, de feirer også med bål. Bare at her finnes det ingen sjø å tenne bål ved, så man tenner bål i sin bakgård eller i gata isteden. Store fyrverkeri og stjerneskudd er det også, og god mat og masse drikke, og så danser man de tradisjonelle dansene. Det var nesten som nyttårsaften fortalte Carmen og Kasper, men også veldig anderledes. Natta var mørk og kald og det er ikke varme i husene, så det er bare å krype godt under alle de 4-5 ullteppene og vatteppe på senga. Jeg ble litt bedre dagen etter St Hans og vi bestemte å dra til Coroico så jeg fikk litt lavere høyde å forholde meg til.

BOLIVIA ENDELIG!

Naa har vi endelig kommet fram til La Paz Bolivia. Derfor blir det naa andre bokstaver paa tastaturet! Reisa gikk bra, selv om det var slitsomt aa forflytte seg for aa komme til riktig gate og riktig fly. Reisa fra London til Miami var i et moderne fly og det var god service. I Miami fikk vi assistanse og jeg fikk sitte i rullestol, og vi passerte enkelt alle mulige sikkerhetskontroller o.lign. Resten av familien gikk ut og kjente paa varmen. Det var varmt og hoy luftfuktighet! Paa flyplassen ble det snakket mer spansk enn engelsk, ogsaa blant de som jobbet der!

Pablo fikk problemer med sin wiskey som han hadde kjopt i London. Selv om han hadde flaskene i lukket forsegling, nektet de aa akseptere at han tok med seg noe flytende videre. Etter mye om og men ble det til at han fikk sendt sin handbagasjekoffert inklusiv wiskey. Vi hentet ut alt naar vi kom til La Paz.

I La Paz sto en hel skokk og ventet paa oss. Bilder ble tatt og flere biler ventet. Vi ble ogsaa mott med te fra kokaplanten, som hjelper mot hoydesyke. Svimle og yre etter en lang reise var vi alle, og det var rart aa vaere tilbake i Bolivia. Hele byen hadde vokst og framsto mer moderne enn sist.

Naa har vi spíst hoydesyketabelletter, drukket te fra coca og tatt det veldig med ro hele dagen. Carmen synes dette er den lengste dagen hun har hatt i sitt liv. Vi taaler nesten ikke aa gaa opp trappa uten aa bli slitne. Vi faar se hvordan vi foler oss imorgen. Jeg skal faa noen aa se paa foten imorgen, og idag har jeg faat footbad med spesielle urter som skall faa infektionen ned. Den lange reisa var ikke bra for foten. Men ellers er vi forelopig bra alle sammen. Vi skall se om vi orker mer i morgen og legge ut noen flere bilder. Her i La Paz har vi tilgang til internett, men ingen traadlos nett.