Copacabana – nok en historisk by

Nå har vi vært på en liten reise til Titicaca sjøen, og til Copacabana. Det er en liten by som ligger på den bolivianske siden av innsjøen. Den er kjent i hele inka kulturen. I nærheten av Copacabana ligger både Sola øya og Måne øya. På soløya regner inka folket at deres stamfedre kommer fra.

I dag har byen et mer kristen preg. Det finnes en gammel kirke fra 1500 t der og det er ei berømt jomfru i kirken (Virgin de Copacabana).Jomfrua er kjent over hele Bolivia og også utenfor landet. I kirken ble de siste inka folkene kristnet. Så det er litt som det Stiklestad representer i Norge. Skjønt for katolikkene er det mye mer med slike hellige plasser og kirker enn det man er vant med i protestantiske land. Jeg har aldri sett maken til gull og utsmykking i en kirke - bortsett fra i Vatikan kirka kanskje?

Vi har bodd på et hotell like ved sjøen, og hadde god utsikt mot sjøen fra hotellrommet vårt. Det kostet 50 kr pr person inkludert frokost, så det er det ingenting å si på! Ved besøket i Copacabana har vi spist mye ørret fra Titicaca sjøen. Den er stor og utrolig god. Vi har også drukket Api (varm maisdrikk) og spist" bunuelo" (en slags smultring. Herlig når det begynner å bli kaldt ute på kvelden og det gjør det ved Titicacasjøen. Temperaturen skifter fort fra 23 grader til 7 grader på kvelden.

Ellers har vi vandret omkring som turister flest gjør i denne byen.

Det er mange turister fra hele Sør Amerika som drar til Copacabana – det regnes nesten som Vatikanet i Roma for katolikker her, i følge Pablo. I tillegg finnes det mange turister fra USA. For første gang siden jeg kom til Bolivia opplever vi at de tilbyr å snakke engelsk i butikker og på restauranter. Men all turismen til tross. Copacabana har bevart sitt særpreg og er ikke ødelagt og forvandlet til et ”turistmaskineri”. Den er veldig fredelig og rolig og folkene her lever som de alltid har gjort virker det som.

Vi har også klatret opp på fjelltoppen som ligger ved Copacabana by. Det er en ”Calvario” eller en type ”Golgata”.. det går oppover og oppover og det finnes 13 stasjoner før du kommer til Jesus ved korset som finnes på toppen av den ca. 100 m høye fjelltoppen i Copacabana. Hvis du vil, kan du legge en stein igjen på en av de 13 stasjonene, og steinen skal representere dine synder.

Å gå opp var mest slitsomt, men ned igjen gikk det greit. Oppover ble jeg kjempeandpusten og måtte hvile ved hver stasjon. Ikke aner jeg hva som sto på stasjonene, men de var godt å lene seg mot den for å få igjen pusten...Sånn er det å klatre opp når man befinner seg på 4000 m høyde over havet. Å gå opp 5 meter gir omtrent samme kroppsopplevelse som en innspurt på 60 meter i fult tempo! Kasper påstår at det skyldes dårlig form. Han var også førstemann til toppen.. og etter en stund innrømmet han også å ha hatt hjertebank,. Vi brukte 1 time opp og 20 minutter på å gå ned:-)

Galdhøpiggen og Gaustadblikk blir bare som småfjell å regne når man klatrer i disse høydene!

Ronald (Pablos nevø) kjørte oss til Copacabana. Vi kjørte i Abdels jeep og det forpliktet. Da måtte vi også få bilen velsignet i byen. Det er sånt man gjør for at det skal gå bra for bilen og de som reiser med den. Siden denne bilen ikke var 'døpt' og 'velsignet før kjøpte vi blomster og dekorasjoner til å pynte bilen. Så var det bare å stille seg i kø og vente på presten. Presten kom etterhvert og velsignet både bil og oss gjennom å dryppe hellig vann Etterpå spruter man bilen full med champis og til slutt drikker sjåføren litt øl! Dette kan kun gjøres ved kirken i Copacabana, og da kan man visstnok kjøre trygt og sikkert videre med bilen.. En helt merkelig opplevelse, men morsomt!

Å ta ferje over til øya som Copacabana byen ligger på, var også noe for seg selv. En stor plankebåt som frakter både bil og oss over. Den er åpen på begge sider så det er bare å kjøre på og av, og plankebåten drar seg fram via en stor påhengsmotor. Slik har de fraktet både store lastebiler og busser over Titicacasjøen i lang tid. Det er litt over 1 km man skal passere, og det snakkes om å bygge en bro over. Men det sies at mange er imot det fordi reisen til Copacabana vil miste sin sjarm...

Vi overlevde både ferjeturen dit og tilbake igjen. Det eneste var at sola hadde vært så sterk, at både Kasper og Ronald var solbrent. 3 timers kjøretur og vi var tilbake i La Paz.

På besøk i Tiwanaku

Vi har vært på besøk i Tiwanuku sammen med Lucio og hans sønn (de som bodde hos i Levanger en stund i 2000).

Egentlig var vi for mange til å kjøre en bil. Men det løste seg på boliviansk vis! Carmen ble nemlig tilbudt egen sitteplass med teppe og puter bak i bagasjerommet til Jeepen til Lucio! 3 i framsete, 3 bak og en i bagasjerommet, så rekker det med en bil… Ja, ja.. ikke særlig sikkert, men så går det heller ikke å kjøre særlig fort på veiene her. Men i Bolivia finnes det ingen påbud verken om sikkerhetsbelte, hvor mange man får inne i en bil, eller hvor mye man kan ha på taket av en bil for den slags skyld. Det som går, er lov…

Men litt mer om besøket til Tiwanaku. Det var en veldig interessert plass å besøke. I dag består Tiwankaku av et kultursenter. Det er et arkeologisk museum både ute og inne. Senteret blir drevet av urbefolkningen – Aymara. Ved kultursenteret finnes det utgravinger etter det svært gamle Tiwankaku samfunnet. En gammel indiansk aymara kultur som hadde sin storhetstid omtrent på samme tid som Romerriket utviklet seg i Europa. Vi besøkte ruinene etter hovedtemplet og et annet bi tempel. I tillegg hadde de fikk vi se ruiner etter templet som fantes for ”de underjordiske” gudene. Der fantes det både monolitter og masker som var laget som minnet om ansikter til de tiwanakuerne kalte ”de fremmede”.. Vi så masker som lignet på en kineser, afrikaner og en helt hvit maske som så ut som en type ”alen maske” vi kjenner fra film. Det er med andre ord, ting som tyder på at her har det vært kontakt mellom folk fra ulike verdensdeler lenge før Kristus og lenge før Columbus oppdaget Amerika…

I tillegg til templene og monolittene så vi det berømte soluret som ble brukt av Tiwanaku samfunnet. De hadde egen tidsregning og alt var avhengig av sola. Når sola var midtvinters (dvs. 21. juni) begynte et nytt år, og 21. desember begynte et nytt halvår. Alt beregnet etter når solen passerte porten i Tiwnanku templet. Vi fikk også demonstrert andre ting, som tydet på at det var et ganske så moderne samfunn for sin tid. . Noe av de siste de har oppdaget er en pyramide på 7 nivåer. Den holdt de fortsatt på å grave ut når vi var der.

Det var en helt spesiell opplevelse, å vandre rundt høyt oppe på platået som eksisterer mellom Andesfjellene i Bolivia, og være på besøk i det gamle og det moderne samtidig! Fortsatt finnes deler av denne kulturen bevart i Aymara folket og deres kultur som lever på slettene i høyplatået i Bolivia. Tiwanaku-samfunnet var et samfunn før Inkakulturen etablerte seg i Bolivia og Peru.

Det er vanskelig å laste opp bilder via nettet her så noen av alle bildene vi tok får vente til vi igjen har tilgang til internettkilder som er litt sterkere enn de vi har tilgang til her! Men jeg legger ved en del linker om Tiwanaku for dere som er interessert. Trolig har dere lettere tilgang til å laste ned og se på disse bildene enn de som finnes på bloggen!

http://en.wikipedia.org/wiki/Tiwanaku (forklaring på engelsk)

http://www.travelblog.org/Photos/1531958.html (flotte bilder!)