På jobb og i Levanger

Nå er vi tilbake i Levanger og jeg har jobbet siden tirsdag. Veldig rart og nærmest fremmed å være her igjen. Jeg tror på dette med at det tar sin tid å vente på 'sjela' etter en slik lang reise, så fylt av opplevelser.... og det virker som min 'sjel' ikke har landet enda, selv om jeg og kroppen min er framme.

Onsdag kveld kom foreldrene mine og Tua (hunden) på besøk. Så nå er huset fult. Trøndelag viser seg fra sin beste side, og det er sol,varmt og nydelig vær. Inne på HINT er det stille og rolig og ikke så mange som jobber enda. Jeg har hatt ferie og sliter med å huske alt, rutiner og oppgaver jeg skal gjøre, så det er godt at det er stille og rolig rundt meg.

Vi forbereder oss ellers på å bli AFS familie og vår nye familiemedlem, Giovanna som kommer til oss fra Sardinia og Italia mot slutten av måneden. Ellers er det stille og rolig på Levanger. Ikke mye mas og kjas, men feriefølelse.

Tilbake til utgangspunktet

Etter en laaaaaaaaaaaaaaaaang reise, kom vi omsider tilbake til Arlanda og Sverige. Det sto heldigvis Kenneth og ventet på oss med bil og tilhenger. Det var utrolig godt å reise på landjorda igjen etter alle timer oppe i lufta!

Det gikk i og for seg greit med reisa til Miami. Den tok litt over 8 timer i et vanlig Boeing 747 fly. Noen av oss sov litt, mens andre sov mindre. Vi reiste tross alt på dagen. I Miami fikk vi gå igjennom alle mulige kontroller, akkurat som vi var "vanlige" passasjerer som endte vår reise der. Vi fikk gå ut gjennom passkontroll og sikkerhetskontroll, før vi ble henvist til bagasjeutleveringen. Der måtte vi hente all vår bagasje og så sjekke den inn igjen for videre reise. Deretter er det å gå igjennom alle sikkerhetskontroller og passkontroller en gang til og gå til utreise for utlandsreisende. Kjempebyråkratisk og tungvindt system. Til tross for at vi hadde boarding card helt fram til Stockholm med fly, hjalp ikke det. Det var samme møllla for oss, som for passasjerer som reise ut fra Miami. Ingen transit her, til tross for at det er en stor flyplass og mange reisende fra hele verden!

Denne gang hadde vi lært og hadde intet flytende eller annet med oss i sikkerhetskontrollene, så det gikk greit å dra ut fra Miami. Flyet over Atlanteren til London tok egentlig litt over 8 timer. Men da mistet vi både tid og døgnfølelsen, og jeg ble smådårlig...sov noe mer, men ikke mye. 2 døgn på reise begynner å sette seg i kroppen

Vi var framme i London kl 10 på morgen, og hadde dårlig tid på Heathrow til flyet til Sverige. Vi lykkes heldigvis å komme i en 'fast track' på flyplassen, ellers hadde vi aldri rukket flyet. En av Pablos handbagasjevesker 'ramlet' inn i sikkerhetskontrollen. En sjampoflaske på 250 ml (men med 100 ml innehold igjen) hadde lykkes passere både kontroller i Bolivia og Miami, men i London ble den stoppet (og kastet). Jeg sprang i forkant ned til gaten og de andre kom hastende etter når de hadde fått stappet alt i Pablos handbasje inn i veska igjen. Vi rakk det akkurat, og glade og svette satte vi oss på fly til Stockholm. Vi startet reisa fredag kl 06.00 og var framme lørdag kl 15 lokal tid. PUH!!

Den ene av mine kofferter var blitt igjen i London, så dermed ble det et døgn mer i Sverige enn vi hadde tenkt. Natt til søndag natt kom omsider kofferten fram til Söderhamn og Kenneths hus. Sjåføren som brakte kofferten fram hadde nok aldri funnet fram til Utvik i Söderhamn om ikke Kenneth hadde dirigert han så bra.

Jeg slet med jetlag etter reisa, så det var bra å hvile seg ut i Sverige. Rart å være tilbake igjen og se på det grønne landskapet.

Söderhamn viste seg opp fra en fin side denne gang. Sol og sommer og riktig "mysig semesterkänsla". Man får lyst til å dra tilbake til Söderhamn når det er sommer en gang til.

Vi fikk severt (etter ønske) "varm korv, bröd och potatismos" når vi kom fram til Kenneth. Det var noe av det Kaz hadde savnet mest, så det sto på bestillingslista.

Jeg sovnet utslitt på sofaen til Kenneth tidlig lørdag kveld, og var ganske sliten og dårlig. Men dagen etter var det ok igjen.

Mandag morgen startet vi reisa hjem via bil til Levanger og Norge.

Funksjonshemmede i Bolivia

I reisa i Bolivia har jeg gjort med noen observasjoner av funksjonshemmede. Jeg har sett noe jeg aldri har sett før.... nemlig folkklorisk dansegruppe bestående av døve!! De danset la morenada, som er en tradisjonell boliviansk folkedans, og hadde fine drakter. De var flinke til å danse og ikke var det synelig at ingen hørte i dansegruppen!

Vi som sto og så på "klappet" etterpå gjennom å vifte med fingrene. Ikke vet jeg om det er en del av internasjonalt døvespråk, men iallefall fikk vi beskjed om at det var sånn man gjorde det her. Døve klappet man ikke for, men holdt fingrer og hender over hodet og "vinket". ..

Jeg har observert flere synshemmede i gatene, som går med sine kjepper omkring, men sett lite folk i rullestoler. Noen tiggere i La Paz er funksjonshemmede, men det er slettes ikke alle. I hovedgata i Bolivia er det gjort tilgjengelig for bevegelseshemmede, men jeg har sett få transportmidler tilrettelagt. I forhold til situasjonen slik jeg observerte den for 15 år siden når jeg var her sist, virker det som det er færre som er tiggere. Men jeg vet det strengt tatt ikke. Men jeg har observert flere funksjonshemmede, også utviklingshemmede som framstår å ha en tilnærmet "normalisert" tilværelse.

Det er nok, som alt i Bolivia, avhengig av hvilken samfunnsklasse du tilhører og hvor mye penger du har i familien, hvor god og normalisert liv man kan ha som funksjonshemmet.

En dag når Pablo var i sentrum av La Paz, hadde han trøbbel pga demonstrasjoner som funksjonshemmede gjennomførte. De blokkerte all transport og gjorde det vanskelig å komme seg ut av sentrum. Jeg fikk høre at de protesterte mot regjeringen! Et ganske velkjent fenomen blant funksjonshemmede i verden....

Jeg fant en interessant bildeserie fra sist gang funksjonshemmede i landet protesterte:

se den her:
http://www.flickr.com/photos/hughes_leglise/sets/72157607094777330/show/

Regjeringen til Evo Morales har lovet å bedre situasjonen til funksjonshemmede i Bolivia og man ser at landet er i en rivende sosial utvikling, til tross for at det også er store sosiale utfordringer i landet! Mange funksjonshemmede er henvist til en liten "grunnpensjon" fra staten og den er bare på 500 kr (= bolivianos) i måneden. Det samme som minimumslønnen her. Så det er ikke mye å leve av.

Jeg har ikke lykkes å få tak i noen representanter for funksjonshemmede organisasj0ner her, og kanskje består de mer av en bevegelse enn organisasjon. Men noe er anderledes og interessant å observere. I dette landet, er det tradisjonelt at funksjonshemmde er forbeholdt retten til å selge lodder til lotterisalg.. Det er viktig i Bolivia og mange virker å kjøpe lodd (og ikke minst håpe på å vinne den store premien!). Et annet "yrke" som ser ut til å være forbeholdt en del funksjonshemmede, er avissalg. På flere steder jeg har vært, har avisselgeren vært en funksjonshemmet person.

I praksis er sikkert situasjonen for funksjonshemmede i Bolivia ulik, men de deler nok erfaring med å være lavt ned på den sosiale rangstigen i landet. På samme måte som de er i "vår del av verden". Men det er altså tegn også på en større anerkjennelse, iallefall politisk, av funksjonshemmede i landet. I politiske budskap fra landets regjering, sies det at det sloss mot å diskriminere mennesker, uansett utforming og bakgrunn. Men i praksis har nok ikke regjeringen (eller andre, f eks utenlandske bistandsorganisasjoner for den slags skyld) gjort det lettere å være funksjonshemmet i Bolivia. Det er nok fortsatt tøft og mye er avhengig av kunnskapsnivået eller inntektsnivået til familien du tilhører.

Universitetsstudenter med farge og glans - La Entrada UMSA

Tenk om studentene og ansatte ved universitet og høgskoler danser seg inn i oppstart av nytt studieår!

I La Paz har vi vært med på at alle ansatte og studenter starter nytt studiesemester med folkklorisk dans og fine drakter. Jeg kan bare forestille meg hvordan Trondheims hovedgater, eller Levanger sine for den slags skyld, hadde sett ut dersom ansatte og studenter stilte opp i bunader og danset halling gjennom gatene til folks fornøyelse!! Det hadde vært noe det!!!

Ved universitet i La Paz gjør de vært år sin inntreden på denne måten og stiller opp i tradisjonelle 'danseklær' og med tradisjonelle drakter som er ulike for de ulike dansene som gjør. Akkurat samme utrusting som er i det tradisjonelle karnevalet i Ouro i februar hvert år. Men i "La Entrada UMSA" er det altså studenter og ansatte som danser.

Vi fikk være med å se på noen av disse gruppene og satt over 3 timer og så på fargerike drakter, dans og musikk. Vi fikk sett et flott opptog med bare 24 dansegrupper av de ialt 75 grupper som deltar i " La Entrada". De danser fra 6-7 om morgen gjennom hele La Paz sine hovedgater til neste morgen. Veldig flott og typisk boliviansk! Her lever de og er stolte over sin folkkloriske tradisjoner. Dans, musikk og mye symbolikk. Her må ansatte på universitetene være i god form for å orke dette. Mange har høyhelte sko og de danser hele tiden. Dansene er krevende og krever også mye koordinasjon, så man må være dyktig. Vi har tatt masse bilder og Kasper har også filmet en del.

Er det noe som kommer å sitte igjen fra denne Bolivia reisa, så er det fargene, dansen, symbolene og musikken. Sterke farger og symbolske meninger med drakter og dans. Kanskje er det fordi det er veldig brunt her på høyplatået at det brukes så sterke farger når de lager festplagg som brukes for å danse de ulike dansene? Kanskje er det fordi det rett og slett liker å pynte seg så det syns! Fargerikt og vakkert er det iallefall.

Her kommer noen bilder og en lenke (på spansk) til årets variant av "la Entrada":



http://elaltonoticias.blogspot.com/2009/07/imagenes-de-la-entrada-universitaria-de_30.html

dette innlegget er skrevet mens vi var i Bolivia, men lagt inn etter vi kom hjem. Men det har vel sin nyhetsverdi allikevel?