Caranavi – tropisk sone og vinter!

Vi kjørte taxi 2,5 time på svært dårlige vei for å komme til Caranavi. Ingen autovern, og flere hundre meter rett ned utenfor svært smal vei. De kjører store lastebiler og busser på denne veien og veien er venstrekjørt. Jeg fatter ikke helt at det går bra, men det gjorde det. Til tross for at taxi sjåføren kjørte som en gris! Noen plasser var veien så smal at det var umulig å passere. Da rygget sjåføren noen meter til nærmeste møteplass. Det lykkes store lastebiler og busser å passere men noen centimeters margin.

Vi fikk også se plassen hvor Pablos mamma døde når lastebilen hun satt på med, reiste ut av veien for mange år siden. Veien er ikke mye bedre den dag i dag, noen plasser. Dessuten er det grusvei og siden det er vinter, er det kjempetørt og dermed virvler det mye sand og grus på veiene, som gjør det vanskelig å se.

Vi kom vel fram til Caranavi og merket at det var varmere der. Vi fant et bra hotell som hadde svømmebasseng. Så for første gang siden vi kom, har vi fått badet.

Caranavi var en helt annerledes by enn det vi har sett hittil. Den ligger ”bare” ca 600 moh, og det bor en hel del folk der. Allikevel virker byen litt uoversiktig og rotete. Det er mye handel og mange mennesker overalt. Pablo bodde her et år eller to før han begynte på skolen og han husker det som en liten by. Nå har byen vokst og blitt et handelssenter, samt et senter for foredling av jordbruksvarer. Her dyrkes både kaffe, kakao, ris og mais.

Vi har hatt det varmt og fint de 2 dager vi har vært her. Har også sett papegøyer og planter og trær som minner om jungel og regnskog. Carmen hadde fått muskito bitt når vi klatret på fjellturen i Coroico, og hovnet opp og reagerte allergisk. Vi fikk heldigvis tak i en krem som virket anti allegisk, så det gikk å sove. Det har vært godt å kjenne riktig sommertemperatur i Caranavi. Her er det vinter, men det har allikevel vært rundt 30 grader mens vi har vært her. Om sommeren kan det være over 40 grader her, men det frister ikke.

Vi tar taxi tilbake til Coroico dagen etter vi kom til Caranavi. Denne gang kjørte med en litt bedre sjåfør. Vi kom fram til Coroico på ettermiddagen. På kvelden inviterte Andrea oss med til den lokale bakeren for å bake sukkerbrød. Der fikk vi være med å lage kake på gammelmåten. En stor trevisp som ble dratt rundt i en balje full av 32 egg, 1 kg mel og masse sukker. Deretter stekte de kake i en gammeldags ovn som ble varmet opp av ved. Det var natt og mørkt og Kasper og Carmen så lynnedslag på den mørke himmelen. Vi rakk akkurat tilbake til Andrea og begynte å spise sukkerkaken, da det begynte å regne. For første gang siden vi kom til Bolivia, regner det!

Bolivia – kontrastfylt på alle måter

Vi reiste fra La Paz nok en gang…. Først til Coroico fordi vi bruker å bli i bedre form der. Både Carmen og jeg ble bedre når vi kom oss under 2000 meters høyde igjen. I Coroico var det passe varmt og fint. Vi fikk høre at det snødde i La Paz den dagen vi dro. Mauro, Pablos svoger og Daniels pappa på besøk fra Tarija. Tarija ligger lenger sør, på grensa mot Argentina. Mauro fortalte at der nede var det sandstorm og kaldere enn det bruker å være.

Bolivia er et kontrastfylt land på mange måter, også klimamessig. Ikke nok med at det bor ulike folkeslag og urfolk her, og det snakkes 4 ulike språk, kulturen, matvaner og annet varierer også mellom de ulike regionene. I tillegg varierer været mer enn vi er vant til i Norge. Det kommer an på hvilken klimasone man befinner seg i. Høyplatået ligger fra 4000 - 6000 m o h, og de tropiske delene nære Brasil, ligger bare noen meter over havet. Coroico ligger i den semi-tropiske delen og har akkurat passe temperatur og ligger på ca 1500 m o h. Der er det ikke store forskjeller i temperatur mellom de ulike årstidene.

Vi dro på en fjelltur i Coroico denne gang. Mauro var guide og tok oss opp ”Calvarios” i Coroico. Det er nok en "Golgata" med 13 stoppestasjoner som består av kors, og den går bratt oppover og oppover. Vi klatret opp til Uchumachi og videre oppover til høyfjellet over.Ikke så slitsomt som ved Tititaca sjøen, fordi det er mer oksygen i lufta i Coroico.

Det var varmt og bratt å klatre opp til 1800 meter og når vi kom over denne høyden, befant vi oss plutselig i en urskog. Det var mange uvante planter og trær og se. Vi klatret opp til 1900 meter og enda var en fjelltopp og en jungelskog vi måtte passere for å komme til fjelltoppen som ligger høyest oppe fra Coroico. Vi klatret ikke helt til denne toppen, fordi det var ganske seint på ettermiddagen og vi ikke hadde lyst til å klatre etter at mørket kom.

På kvelden har vi snakket og lært hverandre kortspill fra Bolivia og Norge. I morgen drar vi till den tropiske sonen i Taxi til Caranavi. Det er ca 20 mil fra La Paz og 10 mil fra Coroico, men siden det ligger i den tropiske sonen er det varmt og godt hele året. Det forsøker vi!

La Paz feirer 200 års jubileum med frihet

Vi fikk være med på markering av La Paz sin 200 års frigjøringsdag. Det var stor fest og flagg overalt i byen.

La Paz (=freden på norsk) feirer sin frihet (la libertad) med STORE BOKSTAVER! I begynnelsen av juli ble det tent en fakkel utenfor president palasset og den skal brenne hele juli måned. I tillegg foregår det mye, særlig 15 og 16 juli. Det er parader, gratis konsert med de mest kjente folkemusikkgruppene på stadion og masse annet som foregår. Hele La Paz ble pyntet, både transportmidler (mini og makro busser), bygninger og personer. I tillegg pynter man seg med sløyfer og flagg og festen varer hele dager og minst halve natten \

Vi startet dagen med å bli invitert på eggdosis blandet med noe som lignet Vørteøl til frokost Deretter var det maraqueta (kjempegodt brød) og en liten handletur på byen. Noe senere var vi invitert til tanta til Pablo til lunsj. Derfra dro vi til byen igjen for å se på noe av feiringa. Ved torget hvor palasset ligger hadde folk rigget seg opp i flere timer i forkant for å se paraden og høre. Vi fikk høre via høytalere utenfor regjeringspalasset at Evo Morales talte til representantene i senatet. Litt spesielt å stå på plaza’n og høre på en politisk tale… Ellers var det korps og flagg over hele La Paz. Både flagget til Bolivia og det lokale flagget for La Paz. På plaza’n fikk vi også noen små korte syn av president Evo Morales. Han var omgitt av mange livvakter og kjørte i en mørklagt jeep, men smilte og vinket til sitt folk som hyllet han.

Kasper rakk å filme litt av møte med presidenten og borgermester i La Paz, disse gikk først i paraden og vi hadde flaks siden vi plutselig befant oss i en gate hvor de spaserte rett forbi. Attentat risikoen for president Morales kan ikke være så stor allikevel siden han gikk fremst i toget sammen med en rekke medlemmer av regjeringen, borgermester osv.

Det var mye fyrverkeri og fest i hele La Paz i 2 dager i forbindelse med feiringen av frigjøringsdagen. Dagen etter paraden, var det flere prominente gjester fra andre land til stede og det var også en militærparade, med deltakere fra flere land. Blant annet var Chavez, presidenten i Venezuela der. Pablo dro og så på miliærparaden, mens vi andre ble hjemme. Både Carmen og jeg var dårlige dagen derpå. Både av høydesyke (vi hadde glømt å ta høydesyketablettene) og fordi vi hadde for lite klær på oss når det ble ettermiddag.

La Paz er nemlig en by hvor temperaturen varierer enormt i løpet av dagen. Når sola står opp er det kaldt og bare noen grader over null. Men når man er i sola i løpet av dagen er det godt og varmt, opp til 25 grader. Så går sola ned, og da blir det iskaldt igjen. På kvelden og morgen er det godt med stillongs under buksene, og boblejakker, mens om dagen kan du gå med T-skjorte og shorts eller lette bukser. Ikke lett å kle seg med sånne temperatursvinginger.

Carmen og jeg ble syke etter feiringen. En type forkjølelse som sammen med høydesyke gjorde oss sengeliggende noen dager. Vi utsatte derfor å reise til Succre og Potosi som vi hadde tenkt. Venter på bedre form.